Skogtrolla går og leter etter lille Krølle, og storebror går der han selv ville vimset ivei…… Han prøver å se på bakken etter små-spor, og han synes kanskje han kan se noen kjente spor i den bløte jorda. De små spora leder bort til toppen av lia (den som er fire meter høy, vet du). Storebror klør seg i hue og tenker lenge – kanskje han har rullet ned her? Han bestemmer seg for å gå og se….

Storebror tusler forsiktig ned lia. Det er vondt å gå der, med mye kvist og tuer! Og vel nede kan han ikke se noe til Krølle!  Det er jo i grunnen ikke så merkelig, for han står jo bak den steinen som Krølle ligger innunder…. Plutselig kommer storebror på at røyskatten bor rett her borte bak den tredje grana. Uff uff, han roper igjen så stille som mulig så ikke røyskatten kan høre ham, men han får ikke noe svar!

Under steinen våkner Krølle sakte opp, er det noen som roper? Han setter seg opp litt forvirret og lurer på hvor han er, og hvor de andre er…… Han er veldig redd og lei, og tårene kommer fram i øynene hans. Men – mens tårene triller i strie strømmer, kommer storebror rundt steinen. Og lille Krølle blir så glad, han løper bort og tar et godt tak i hånda til sin redningsmann. Han forklarer fort hvordan han havnet der, alt om sommerfuglen og om hvor trøtt han var.

Storebror klemmer ham lenge, og minner ham på at han ALDRI må gå så langt vekk fra de store. Det er så mange farer i skogen for små skogtroll! Storebror sier at de skal finne de andre, og så går de fornøyde hjem alle sammen. Med seg har de masse nøtter, og det viktigste av alt; de er alle samlet.

Vel hjemme lager mamma mat, og mens de spiser forteller pappa om langturen de snart skal ut på. De skal gå helt til Raubern, og da må de gå forbi minst 700 grantrær!

Så krøller de seg sammen under teppene sine, alle som en! Og drømmer om alle dagens opplevelser!
Og snipp, snapp snute – så var DET eventyret ute!