Dette bildet broderte jeg for maaaange år siden, faktisk før jeg flytta hjemmefra mamma og pappa. Disse orda har med andre ord alltid vært viktige for meg, og for meg er det de små ting som teller!
Gode ord, gode gjerninger, små oppmerksomheter, gode naturopplevelser i rolige omgivelser….. og å legge merke til de små, ganske ubetydelige ting…..!
En bitteliten larve som en gang skal bli sommerfugl…..!
Ei lita gresshoppe som gjemte seg bak et grasstrå…!
…..et hjerte av stein…..!
Alle disse småtinga gir meg ekstra glede! Og – det var dattera som så de fleste av dem! Ho har tydeligvis arva både interessen og evnen til å glede seg over de små tinga…..! Fått det inn med morsmelka?
På denne plakaten kan du lese mer om gårdens historie! Anne, Karen, Johanne og Heline var døtre i den siste familien som bodde på gården….
….og den nest eldste – Karen – var den sist gjenlevende sv søskenflokken! Hun bodde på gården fram til begynnelsen av 1980-tallet, og var over 80 år da hun flytta til bygda! Over kan du lese en reportasje som sto om henne i Hjemmet i 1979. Herlig lesning….!
Epletre i hagen…..
…..et veldig vindskjevt stabbur…..
….og noen knuste vinduer……
…..men husa står – og det er lov til å gå inn i våningshuset….! Gjett om jeg gjorde det da…..
…..spennende….. og ingen dårlige vibber heller…..!
Til venstre for stabburet står murene etter et uthus!
Det var spennende å lese alt om stedet, gøy å lese om Karen, og interessant å tenke på all historie som sitter i tømmerveggene! Åsland gård er ei perle som en gang lå langt utafor allfarvei i dypeste Telemark, men som nå ligger et steinkast unna asfaltveien!
Vandra glad avsted oppover den rødmerka stien…. det var en tøff stigning…. høyere og høyere og høyere….! Og svimlende mengder hjortelusfluer, grøss og gru!
Rimelig rødsprengte (iallfall jeg) da vi ankom toppen! Bestemte raskt at det ikke var et alternativ å gå ned samme vei…. orka absolutt ikke å møte de samme fluene igjen…! Så vi fortsatte……
…..og kom fram til denne sjefsutsikten….. blei ikke mat og hvile her, for det hadde vi akkurat hatt på et sted vi “trodde var utsikten”…. (der så vi forresten ikkeno)….!
Så begynte det heldigvis å gå nedover…. over ei stor og vakkert rødmende hogstflate….. ned noen bratte kleiver…..
….og forbi en fraflytta gård….(den får du høre mere om en annen dag)!
Her ser du hele runden – det blei 6 kilometer i opp-og-ned-skauterreng, og 4 kilometer på grusvei! Ei mil var mye lenger enn vi hadde tenkt på forhånd, men det var en skikkelig flott slite-tur!
Det er en tur som huskes lenge…! Takk til alle hjortelusfluene, hihi…..!
